Fire for livet

Jeg liker å vri på ordtak og uttrykk. I dag er det "fem om dagen" som blir til "fire for livet". Det heter seg at fem om dagen er sunt når det gjelder grønnsaker og frukt. Mine "fire for livet" er kanskje enda sunnere og bedre for helsa.

Inspirasjonen kom på #psyktnormal - Modum Badkonferansen for ikke så lenge siden. Det var mange bra forelesere der og jeg lærte mye. Hvem som sa akkurat det jeg husker best, er jeg dessverre ikke sikker på. Jeg håper at den som sa det tilgir meg for ikke å bli sitert med navn - og langtfra ordrett.

Det som ble sagt handlet om hva som gir god psykisk helse.

Jeg kan røpe at det var ikke et vakkert eller perfekt ytre som var svaret. Det var ikke prestasjoner. Heller ikke ble det snakket om fine titler som spesielt psykisk helsebringende.

Det er klart at det er mye som har betydning for den psykiske helsa vår. Det jeg nevner nå er selvsagt ikke uttømmende. Men jeg synes likevel de punktene som ble nevnt ga mening.

Avgjørende for god psykisk helse er:

Å gjøre nye erfaringer

Å hjelpe andre

Å ha gode relasjoner til andre mennesker

Å kjenne tilhørighet 

Jeg har tenkt  og skrevet litt om hva det er som er helsebringende ved det som er listet opp her. Det jeg har skrevet om står helt for min egen regning.

Å gjøre seg nye erfaringer kan settes i sammenheng med flere ting. For det første vil de fleste mennesker trives best i livene sine dersom de har meningsfulle aktiviteter å holde på med. I tillegg vil det å takle nye situasjoner bidra til økt mestringsopplevelse. Det trenger ikke å være snakk om store ting. Små utfordringer i hverdagen er også bra.

Å hjelpe andre kan gi en opplevelse av å være betydningsfull. De fleste mennesker synes det er godt å få være til nytte for noen og få lov til å gjøre en forskjell. Frivillige organisasjoner tilbyr arena hvor det å hjelpe andre er satt i system. I Norge har vi mye frivillighet. Det kan være bra for helsa for den som gir hjelp og til nytte for dem som får hjelp.

Det er i møtet med andre mennesker vi blir mennesker. Helt fra fødselen av trenger spedbarn trygge og tilgjengelige omsorgspersoner for å utvikle seg både fysisk og psykisk. Gjennom tilknytning til noen andre enn seg selv, lærer barnet både om seg selv og om verden. En trygg tilknytning til en omsorgsperson gjør barnet bedre i stand til å møte verden og mestre sosiale sammenhenger. Når vi mestrer, skaffer vi oss nye erfaringer og utvikler oss som relasjonelle individer. Svært forenklet sagt.

Hver dag påvirker vi andre og påvirkes av andre mennesker omkring oss. Gjesping smitter, smil smitter, humør smitter. Gode venner og hyggelig arbeidsmiljø gir oss bedre psykisk helse.

På den annen side: Vold og trusler avler frykt. Forhold som er bygget på utnyttelse og maktutøvelse gir oss dårligere psykisk helse.

Alt skjer i relasjoner, på godt og vondt.

Å høre til er et grunnleggende behov for oss mennesker. Det å være en del av et fellesskap har nok vært alltid vært lurt. I riktig gamle dager var sjansen for å overleve større hvis man var del av en gruppe. Det viser seg at det kanskje er like viktig å høre til i dag som tidligere, selv om forklaringene kanskje er litt annerledes nå. I boken  "Social. Why our brains are wired to connect" av den amerikanske professoren Matthew D. Lieberman, skriver han at vi mennesker er innrettet sånn nevrobiologisk sett at vi trenger andre, og at ensomhet og det å miste noen gjør vondt - ordentlig vondt. Han har skannet hjernene til folk som det vondt på den måten, og ser at hjernen oppfører seg på samme måte som når du brekker en arm.

Ensomhet gjør vondt.  Ikke i billedlig betydning, men faktisk rett og slett vondt.

Vi er innrettet for å leve i relasjoner til andre mennesker og til å være knyttet til hverandre.

Med fare for å overforenkle kompliserte fenomener, synes jeg vi at vi har ganske mye kunnskap om hva som er bra for folk - for oss.

Nå gjelder det bare å omsette teori til praksis.

Gjør ting du ikke har gjort før.

Gjør noe for andre.

Ta vare på menneskene rundt deg.

Vær en som inkluderer slik at vi kan skape fellesskap det er godt å tilhøre.

 

 

Lykke til!

Til en femtenåring

Kjære femtenåring som svarte på spørsmålet "Hva bør mediene skrive mer om" på baksiden av Aftenposten i dag. Du svarte at du ønsker deg mer stoff om psykisk helse, at mange unge har dårlig selvtillit og at både jenter og gutter kjenner kroppspress.

Jeg vet ikke om jeg er "mediene" akkurat, men jeg er en voksen som har fått en kanal jeg kan bruke til å snakke om ting jeg er opptatt av. Det er ingenting jeg er mer opptatt av enn hvordan barn og unge har det. Derfor tar jeg meg den frihet å følge oppfordringen din. I dag vil jeg skrive litt om psykisk helse og prestasjonspress.

Du stod fram med fullt navn i Aftenposten i dag, men jeg skriver ikke navnet ditt her - i tilfelle du synes det er ubehagelig. Dessuten tror jeg at det er veldig mange ungdommer som har liknende tanker som deg, så dette blogginnlegget kan gjerne være til dere alle sammen.

Det er mange ungdommer som har psykiske helseplager idagens samfunn. Den siste Ungdataundersøkelsen viste at forekomsten fremdeles er stigende.  Det er forferdelig. Det som også er ille, er at det er ingen som helt vet hvorfor det er sånn. Helsevesenet vet ikke hvorfor, politikerne vet ikke hvorfor og foreldrene vet ikke hvorfor. Kanskje vet ikke dere heller helt hvorfor det er blitt sånn.

Vi trenger forskning.

Men mens forskerne skal finne ut av årsakene til at mange av dere har det vondt sånn at vi kan forske videre på hva vi skal gjøre for å forandre på det, går mange av dere omkring og har det ugreit. Noen har det direkte fælt. Noen blir syke av å ha det fælt over tid.

Jeg har ikke forsket på psykisk helse hos barn og unge, så det jeg skriver her blir mine egne tanker. Jeg har snakket med mange voksne og mange ungdommer om hva jeg tror og tenker, så jeg vet at jeg ikke er helt alene om å tenke det jeg tenker.

Jeg tror dere som er dagens ungdommer har vendt ungdomsopprøret innover.

Dere som er unge i dag er flinke, greie og ordentlige. Dere gjør lekser, trener og ønsker å ta utdanning. Foreldrene deres er stort sett helt ok, og kjører dere til trening og sitter i FAU. Dere protesterer lite, er engasjerte og tar ansvar.

 Når smalt du sist igjen en dør? Når ga du blaffen i karakteren på en prøve på skolen? Når tok du hull i øret uten lov og stakk sikkerhetsnåler i det sånn at det kom betennelse i hullet og du måtte kjøpe pyrisept i midttimen? (Jeg mener ikke at det er en god idé å gjøre akkurat det, altså, men jeg lurer på hvor du gjorde av ungdomsopprører ditt?)

 Jeg lurer på om du har plass til å protestere og til å gjøre feil? Jeg lurer på om du presser ungdomsopprører ditt til en liten svart klump som legger seg som en smerte i magen eller som en angst i brystet eller som et lokk på livsgleden?

Jeg tror at når voksne med de beste intensjoner sier til deg fra du er to år gammel at du kan bli hva du vil og at du har alle muligheter så er du nødt til å tro at det er sant. Når du da finner ut at det kanskje ikke er mulig likevel, så blir det deg selv du må skylde på, da, for du har jo hatt alle muligheter.

Da tenker du kanskje at det er du som ikke er bra nok, og at hvis du bare hadde arbeidet litt hardere, så hadde du klart alt. Kanskje tar du deg sammen og jobber ekstra hardt og tar kontroll over tilværelsen med mat eller barberblader?

 Kanskje trener foreldrene dine fire ganger i uka, og moren din baker rundstykker uten gluten, uten laktose og uten sukker med høyre hånd mens hun løfter vekter med venstre. Kanskje har faren din sixpack og en stilling i næringslivet. Kanskje har du aldri sett foreldrene dine sitte med beina på bordet og spise potetgull.

Hvordan skal du lære å slappe av da?

Når foreldrene dine legger ut bilder på Facebook av alle de spennende ferieturene dere har vært på, alle treningsturene som er gjennomført og alle vinflaskene som er delt med gode venner, hvordan skal du lære at det er helt normalt å ha det kjipt, at de aller fleste har noe de sliter med, og at noen voksne liker best å sitte hjemme foran tv`en i joggebukse og har et helt greit liv likevel.

Når for eksempel Budstikka, lokalavisa i Asker og Bærum hver vår har forsideoppslag om den eleven som hadde flest 6`ere eller A`er da hun (eller han) gikk ut av av skolen, hvordan skal du lære at det er viktigere å være en god venn enn å ha gode karakterer da? Når ingen skoler har som kvalitetsmål at alle elever har kommet seg gjennom skolen i live, hvordan skal du lære at hvem du er er viktigere enn hva du skal bli når du blir voksen?

 

God psykisk helse handler ikke om å ha gode karakterer, men å ha gode opplevelser av å mestre hverdagen.

God psykisk helse handler ikke om å være tynn, men om å trives i egen kropp.

God psykisk helse handler ikke om prestasjoner, men om å være tilstede i eget liv.

God psykisk helse handler ikke om å se bra ut på Instagram, men om å ha minst én god venn som liker deg som den du er.

God psykisk helse handler ikke om å bestige topper eller løpe fortest, men om å glede seg over at kroppen virker i møtet med naturen.

God psykisk helse handler ikke om å ikke kjenne vanskelige og vonde følelser eller ha det slitsomt iblant, men om å finne ut at det går an å leve et godt liv med godt og vondt i ujevn blanding.

Det er vi voksne som har ansvaret.

Vi må bli bedre rollemodeller for dere.

Det handler ikke om hva vi sier, men hva vi gjør.

Vi må vise dere at det er greit å gjøre feil, at det er greit å slappe av iblant, at det er greit å bruke tid på å finne ut hvem man er og hva man vil, at vi alle er forskjellige og at man ikke må ha mål for alt.

Vi må vise at det er greit å bare være. Og at det er fint å være seg selv.

For å være troverdige må vi voksne øve på å like oss selv med våre bilringer og rynker. Vi må mene det vi sier og gjør.

Vi må vise dere at god psykisk helse ikke er å ha et slags perfekt og smertefritt liv, men at god psykisk helse er å forstå seg såpass på seg selv at man ikke blir overveldet av alle tankene og følelsene som kan dukke opp. Kanskje kan vi være gode samtalepartnere for dere på veien mens dere finner ut av ting.

Livet er ikke en konkurranse. (Hadde det vært det, ville jeg uansett satset på at det var en lagidrett.)

Du er god nok som du er, kjære ungdom!

(Bilder er av strikkede baller som symboliserer ulike ingredienser i livet)

 

Memento mori

Jeg har vært i to bisettelser i sommer. Jeg har vært i mange tidligere. Å være i bisettelser får meg til å tenke mye.

Det blir ofte sagt mange gode ord i bisettelser og i minnesamvær.  

 

Etter å ha vært tilstede ved slike anledninger tenker jeg mye på min egen død.

Jeg vet at jeg skal dø, men ikke når. Sånn er det for de fleste av oss. Mennesker som er alvorlig syke vet kanskje litt mer om når døden nærmer seg enn andre.  Men stort sett er liv og død utenfor vår kontroll. Sånn er det.

 

Jeg tenker mye på hva familie, venner og bekjente kommer til å si i min bisettelse. Ikke fordi jeg tenker at det er så viktig at det skal sies så mange fine ord for de fine ordenes skyld, men fordi det som sies i bisettelsen min vil si noe om hva slags menneske jeg har vært  - hva slags menneske jeg er nå mens jeg lever.

 

Det som har slått meg så sterkt i sommer er at ettersom jeg faktisk er i den heldige situasjonen at jeg er i live, har jeg fremdeles muligheten til å velge hva slags menneske jeg vil være. Jeg kan velge hva jeg vil bruke livet mitt på.

 

Hva er det som blir fortalt i begravelser? Det blir gjerne fortalt litt livshistorie, men mest av alt blir det snakket om hva den som er død har betydd for dem som er igjen.

 

Han var en god venn.

Hun stilte alltid opp.

Han var så raus.

Hun hadde alltid et smil til overs.

Han hadde et brennende engasjement.

Hun var så snill.

Slike ting er det som fortelles. Gjerne ispedd små hyggelige anekdoter og morsomheter.

Det er fint å høre på.

I en samtale jeg hadde med kollega Kari Mogstad da hun drev research for sin bok "Kroppsklemma" som kom ut i vår, nevnte jeg en bok som jeg ikke er spesielt glad i tittelen på - "12 år yngre på 12 uker."  Som et alternativ kom jeg opp med idéen om at noen burde skrive en bok med tittelen "12 år eldre på 12 år". Det var ment som en spøk der og da, men jeg kom på det igjen da det viste seg at Kari Mogstad faktisk siterte meg på akkurat dette utsagnet i boka si.

Jo mer jeg tenker på det, desto sikrere har jeg blitt på at dette utsagnet faktisk inneholder noe viktig.  

 

Tolv år eldre på tolv år.

Skal man klare det, må man leve i takt med seg selv. Man må akseptere det å bli eldre som en naturlig prosess, ikke en prosess som som skal bekjempes med alle midler. 

Bruker man for mye tid og krefter på forsøkene på å se yngre ut ved hjelp av beinhard trening, strenge kostholdregimer eller plastikkirurgi, risikerer man etter min mening å miste tid.

Den tiden det tar å gjennomføre alle disse tiltakene får man nemlig ikke igjen. Vi har alle de samme timene i døgnet og dagene i året. Er det mulig at all selvforbedringen tar tid fra ting som er viktigere?

De som trener fordi de liker det, og de som lager brokkolipurré fra bunnen av hver dag fordi de elsker å lage mat og synes brokkoli er godt, skal selvfølgelig fortsette med det - og være tilstede i muskelbruken, svettingen og de gode opplevelserne Men da bør det være fordi disse ingrediensene i hverdagen er meningsfulle, berikende og gjør livet verdt å leve. Eller fordi passe doser av riktig kosthold og bevegelse gjør at den fysisk aldringen skjer i takt med årene som går. Kanskje også for å forebygge livsstilssykdommer eller en genetisk arv for hjertesykdom eller kreft. Men da handler også trening og kosthold om å leve i takt med seg selv.

 

Min plan for de neste tolv årene er å håpe å bli 60, både utenpå og inni.  Og å forsøke å leve livet mitt som en god venn, et engasjert menneske og en som får lov til å bety noe for andre.

 

Memento mori betyr "husk du skal dø".

Uttrykket stammer fra det gamle Rom. Når en krigsherre vendte hjem etter en seier, ble han ofte feiret med et triumftog. Bak han på vognen stod en slave som hadde to oppgaver. Den ene oppgaven var å holde en seierskrans av laurbær over hodet hans for å ære seieren. Den andre oppgaven var å hviske sin herre i øret ordene "memento mori".

 

Bytt ut valgflesk med skolemat

I Norge lever vi i verdens lykkeligste land. Vi har høy levestandard, høy forventet levealder og i stor utstrekning gratis skole og utdanning. Samfunnet er bygget på demokratiske prinsipper. Helsehjelp er lett tilgjengelig for den som blir syk, og NAV får nesten halve statsbudsjettet. For å nevne noe.

Selv om vi sammenliknet med mange andre land og samfunn har lite å klage på, betyr ikke det at vi skal lene oss tilbake og være selvtilfredse med dagens tilstand.

Som jeg har skrevet her på bloggen tidligere, er det mange barn og unge som ikke har det så bra. Barn og unges oppvekst er prisgitt de voksne, både foreldrene sine, men også de voksne som tar avgjørelse i samfunnet. 

Mange barn i Norge vokser opp i familier med svært dårlig økonomi. Det finnes fattige familier også her i vårt land. Det hjelper lite at barna lærer i mat og helse på skolen at variert kosthold er viktig dersom omsorgspersonene ikke har råd til å kjøpe nødvendige råvarer eller tid til å lage maten. I familier som lever i krise på grunn av dårlig økonomi, alvorlig sykdom, vold eller rus har neppe hjemmelagd brokkolipurré så høyt på pioriteringslista. Noe som er svært forståelig.

Folkehelseinstituttets rapport for noen år tilbake om fedme blant norske ungdommer viste at mødres utdanningsnivå var den faktoren som hadde størst betydning for vekt hos barn og unge. Kunnskap om ernæring er nødvendig for å gi barn det de trenger. Hvis du har dårlig råd og manglende kunnskap om ernæring er det lett å forstå at en cheeseburger fra MacDonalds til ti kroner framstår som et godt lunsjalternativ.

Vi kan selvsagt klage på mødrene og be dem skjerpe seg, men vi kan også tenke oss at foreldre gjør så godt de kan, og at vi som samfunn kan bidra litt mer.

Satt på spissen er det altså slik at barn risikerer å få forhøyet risiko for livsstilssykdommer på grunn av foreldrenes livssituasjon.

Det er mye som tyder på at både næringsrik og sammensatt frokost og lunsj i tillegg til å være bra for helsa er bra og nødvendig for konsentrasjon og læring. Og omvendt ? at mat som er fett- og sukkerrik ikke gir barn det nødvendige grunnlaget for å ha utbytte av en dag på skolen.

I tillegg til dårligere helse, får også barn fra familier med lav inntekt og lav utdanning dårligere utbytte av skolen.

Det er slik onde sirkler oppstår.

I tillegg har jeg hørt om enda et bekymringsfullt fenomen som kanskje kan sies å være knyttet opp mot et prestasjonssamfunn hvor vellykkethet sees på som viktig.

Familier med travle dager kan streve med å få dagene til å gå opp. Kanskje matpakkene ikke blir så spennende. Kanskje blir det en brødskive med leverpostei og en med ost. Helt grei mat, men ikke så spennende å vise fram i klasser hvor halvparten har etasjebokser med salat og kylling og ferske bønnspirer som au pairen har laget. Noen barn og unge kaster matpakka på vei til skolen fordi det er bedre å gå sulten enn å møte himlende blikk fog i verste fall mobbing fra medelever.

Vi kan gjerne si at det er håpløst at det er slik, og at barn burde sette pris på den maten de får med seg hjemmefra, men det er ikke sikkert det hjelper med moralisering.

Jeg har til gode å høre en politiker si at mat er uviktig og at barn gjerne kan gå sultne på skolen. Ingen vil jo si det. Forhåpentligvis er det heller ingen som mener det.

Men hvorfor i all verden er det ikke mulig å få en politikk som prioriterer det enkle og i folkehelsesammenheng billige tiltaket skolematordning?

 

I Sverige har de hatt det i årevis.

I noen kommuner i Norge stiller Sanitetskvinnene med matservering på skolen.

Det er gjennomført prosjekter på ulike skoler i Norge med godt resultat.

Det kan se ut som det rett og slett er bra for barn å få sunn mat hver dag på skolen. Er man mett på sunn mat, er heller ikke behovet så stort for å fylle på med brus og godteri.

Helsa blir bedre. Læringsutbyttet blir bedre.

 

Skal vi stoppe at uhelse går i arv, og at sosiale forskjeller opprettholdes må vi bidra.

Onde sirkler må brytes.

Barn må få så like muligheter som mulig. Ansvaret kan ikke ligge på enkeltforeldre alene. Samfunnet må bidra.

 

Sunn mat til alle barn hver dag er et godt sted å starte.

 

Min stemme ved Stortingsvalget til høsten går til det partiet som lover på tro og ære å innføre gratis skolemåltider til alle barn i grunnskolen i Norge.




 

 

 

 

 

 

Til barnets beste?

De siste fem årene har jeg arbeidet mye med barn som er pårørende.

Når det skjer noe med foreldre, påvirker det barna. Foreldre kan bli syke, eller de kan bli utsatt for en ulykke for eksempel. Eller de kan drikke for mye eller for ofte. Noen foreldre gjør kriminelle handlinger og havner i fengsel. Alt påvirker familien og barna. Ganske mange barn opplever også hvert år at foreldrene deres av ulike årsaker ikke vl fortsette å være foreldre sammen lenger, men hver for seg. "Samlivsbrudd" kalles det. "Familiebrudd" burde de kanskje hete, for det er ikke bare de to som lever sammen som opplever bruddet.

De fleste familier finner gode løsninger på utfordrende situasjoner. Mange foreldre snakker heldigvis godt både med hverandre og med barna sine.

I helseveneset har det også vært sånn siden 2010 at helsepersonell som behandler en syk voksen skal finne ut om den syke har omsorg for barn under atten år. Hvis den syke voksne har barn, skal helsevesenet finne ut om barnet har en god omsorgssituasjon når forelderen er syk samt passe på at barnet får informasjon om sykdommen og behandlingen.  Myndighetene har opprettet en egen organisasjon som skal hjelpe og støtte helseforetakene og kommunene i arbeidet med å se, høre og inkludere barn som er pårørende. www.barnsbeste.no er nettstedet deres.

Det finnes også personer som arbeider for at barn med foreldre i fengsel skal få informasjon og involveres på en god måte i den nye og uvante situasjonen. Noen fengsler driver slikt arbeid selv, samt at det finnes en organisasjon som heter For fangers pårørende som jobber utrettelig for at barn som har foreldre i fengsel skal tas godt vare på. Informasjon om dem finner du på www.ffp.no

Barn som vokser opp med foreldre som misbruker rusmidler kan ha det strevsomt på mange måter. Noen med slik egenerfaring har startet BAR ? barn av rusmisbrukere, en organisasjon som arbeider for at barn skal sees, høres og tas på alvor, og at barn som lever i slike familier skal ha noen å snakke med. Jeg er så heldig å få sitte i styret i BAR. Hvis noen som leser dette skulle ha lyst eller behov for kontakt med dem, finnes de på www.barweb.no

Når det gjelder de familiene som har det strevsomt, er det mulig å få støtte både på familievernkontor og hos barnevernet dersom det skulle bli vanskelig å finne ut av ting. Barnas stasjon www.barnasstasjon.no kan være et fint sted å søke hjelp, støtte og fellesskap i en vanskelig situasjon.

Jeg er glad for at det finnes mange som vil støtte familier og barn. Jeg vil også nevne at alle barn eller alle som er bekymret for barn kan ringe Barn og unges alarmtelefon på 116 111 hvis de trenger noen å snakke med.

Men til tross for alt det gode arbeidet som gjøres, er jeg bekymret.

Akkurat nå er det en gruppe barn jeg er spesielt bekymret for. Det er de barna som opplever familiebrudd hvor foreldrene ikke klarer å finne ut av hvor barna skal bo ved å snakke sammen. Noen klarer det ved å få hjelp til mekling. Men andre klarer ikke å bli enige da heller. Domstolene må da ta inn saken til behandling og forsøke å bidra til å finne en løsning. Det må være slitsomt å være barn i en sånn situasjon. Etter det jeg har lest, er det ikke avgjørende akkurat hvordan tiden mellom foreldrene fordeles når det gjelder hvordan barnet har det, men samarbeidet mellom foreldrene må helst være bra. Jeg kan ikke nok om disse tingene til å komme med noen skråsikre påstander her, men synes å ha lest en del som sier noe i den retningen.

Uansett - den gruppen barn som jeg er alvorlig bekymret for en en undergruppe av denne gruppen igjen. Jeg har nemlig lært noe nytt de siste ukene om lovverket som er ment å beskytte barn.

Jeg må forklare noe juridiske begreper først: Bostedsforelder er den forelderen som barnet har fast bosted hos. Samværsforelder er den forelderen barnet ikke har fast bosted hos, men som barnet er hos innimellom - ofte eller sjelden.

Etter en barnefordelingssak i retten eller etter annen avtale kan foreldrene ha slike roller i omsorgen for barnet sitt. Det kan fungere bra. Men så kan det dukke opp noen utfordringer i noen tilfeller.

La oss si at et barn bor hos bostedsforelder og er annenhver helg og hver onsdag hos samværsforelder. Foreldrene har gått fra hverandre fordi den ene slo den andre. Men det er det ingen som vet, for det er ganske fælt å måtte innrømme at man har valgt er partner som viser seg å være voldelig. Det vil si, politiet vet det, for den ene forelderen anmeldte den andre til politiet for vold. Det er opprettet straffesak.

Plutselig en dag  kommer barnet hjem etter besøk hos samværforelder og forteller at barnet også har blitt slått. Det skjer dessverre av og til. Barnet er veldig lei seg og vil ikke på besøk til samværsforelder igjen. Bostedsforelder ringer barnevernet og ber om hjelp.

Barnevernet sier selvfølgelig at det er forferdelig at barnet er blitt slått, og oppfordrer bostedsforelder til ikke å sende barnet sitt til et sted hvor det blir slått. Så bostedsforelder gjør ikke det. Men da blir samværsforelder sint og klager på at bostedsforelder nekter samvær. Det blir bøter av sånt. I tillegg blir samværsforelder så sint at samværsforelder søker om å bli bostedsforelder.

Dermed sitter bostedsforelder i klemma. Barnevernet kan frata bostedsforelder omsorgen for barnet etter barnevernloven hvis bostedsforelder sender barnet til et sted hvor det blir utsatt for vold. Det vil være en form for omsorgssvikt. Barnevernet har ikke myndighet til å gripe inn i barnefordeling eller overfor samværsforeldre.

Men hvis bostedsforelder nekter å sende barnet sitt til den voldelige samværsforelderen blir det bøter og etter hvert ny rettssak etter barneloven.

Samtidig som samværforelder etterforskes etter straffeloven.

Med forbehold om at jeg har forstått det rett.

Midt oppi denne kompliserte rettssituasjonen sitter det er barn som er redd for å bli slått og en forelder som er redd for å gjøre feil.

Vold er alvorlig. Det er skadelig både for kropp og sinn å blir utsatt for vold, spesielt fra en voksen man burde kunne stole på og være trygg hos. 

 

Vi har FNs barnekonvensjon artikkel 3 som sier at alle avgjørelser tatt av offentlige myndigheter skal være til barnets beste. Det er ikke til barnets beste at straffeloven, barneloven og barnevernloven ikke kan sees på samtidig, eller at offentlige myndigheter ikke kan samarbeide på tvers av vesener.

Jeg håper at vi tar barnets beste på alvor framover. Min mening er at barn bør få egne rettigheter i mye større grad enn de har idag.

Barn og unges oppvekstvilkår er det viktigste av alt.



 

 

 

 

 

 

 

 

hits