Å ta en for laget

 

Nordmannen som sa han ville ta med seg Trump på en øde øy for å ta en for laget, er blitt berømt. Spørsmålet han ble stilt var selvsagt hypotetisk, så vi får aldri vite om han ville gjennomført den uselviske handlingen i virkeligheten.

For kort tid siden var jeg i India. Der møtte jeg en ung kvinne som virkelig ofret seg for andre. Hun var kommet til det samme ashrammet som meg utenfor Bangalore. Mens jeg var der for rekreasjon og fri fra hverdagslivet,  var hun der med et sterkt ønske og håp om å finne veien videre i livet sitt i en vanskelig situasjon.

For fem år siden giftet hun seg. Ett år senere fikk hun og mannen hennes en liten gutt. I løpet av relativt kort tid viste det seg dessverre at ekteskapet ikke fungerte, og de skilte seg.

Etter indisk lov kunne den unge moren ha fått omsorgsretten til gutten. I stedet valgte hun å la faren få full omsorgsrett.

Hvorfor?

Den unge moren er selv foreldreløs. Hun har ingen familie eller nettverk.

Hun har mistet jobben og har ingen sikker inntekt.

Mannen derimot har stor familie, med både foreldre i live og søsken med familier. Han har en god jobb og økonomisk stabilitet. Han har til og med etablert seg på nytt med en ny kvinne og vil etter all sannsynlighet få nye barn med henne.

Kvinnen har ingenting.

Eksmannen har alt. Og nå har han også deres felles sønn.

Hvorfor?

Det er nettopp fordi eksmannen har alt at kvinnen uten protester har latt han få full omsorg for sønnen. Ved å være hos faren sin er sønnen trygg. Hvis han var hos kvinnen og noe skjedde med henne, ville hans framtid vært høyst usikker. Hvis noen skulle skje med faren, ville storfamilien trå til og overta ansvaret for gutten.   

Vissheten om at sønnen er trygg er det viktigste for den unge kvinnen.

 

Den unge kvinnen sitter selv igjen uten noenting. At hjertet hennes verker og gjør livet nesten uutholdelig kan hun leve med når hun vet at sønnen har det han trenger.

Kjærligheten til sønnen overskygger hennes egne ønsker og behov.

Da hun fortalte meg historien rant tårene i strie strømmer nedover kinnene hennes.

Historien gjorde sterkt inntrykk på meg. For oss i Norge er morens valg nærmest uforståelig. Noen ville sikkert stille spørsmål ved hennes morskjærlighet og andre igjen ville argumentere for at sønnen trenger sin mor. Det finnes ingen fasit på hva som er riktig i en slik situasjon, og det er uansett ikke poenget mitt i denne sammenhengen.

Det jeg vil fram til med det jeg skriver her, handler ikke verken om tilknytning eller om kulturforskjeller. Det som gjorde inntrykk på meg var denne unge kvinnens evne og vilje til å sette en annens behov framfor sine egne så til de grader. Hun valgte det hun mente var best for sønnen selv om det gikk ut over henne selv. Hun gjorde det hun gjorde uten å få forsideoppslag i ukebladpressen. Hun tok et valg hun ikke fikk ros eller klapp på skulderen fra noen for.

Kontrasten mellom den unge morens uselviske handling og til det individrettede samfunnet vi er i ferd med å få er stor. Mottoet "Fordi jeg fortjener det" går igjen i reklamen. "Gjør det som er rett for deg," sier vi til venner som sliter med jobb eller på hjemmebane.

Jeg har hørt rykter om at studenter feilinformerer hverandre i kollokviegrupper i håp om at de andre skal gjøre det dårlig på eksamen og på den måten reduserer konkurransen.  

Individets rettigheter, individets utviklingsmuligheter og individets ønsker er det som teller mest.

Hvor mange mennesker ville i virkeligheten tatt en for laget?

Ekte heltemot det er det du gjør for ett menneske i mørket når ingen ser.  

 

 

 



 

 

 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

hits