Måtte beste mann vinne...?

For noen år siden ble det skrevet i en avis jeg leste at Norges nasjonalord var ordet "dugnad". Begrunnelsen var omfanget av frivillig arbeid som arrangering av loppemarked, oppussing av barnehager, rydding i gata, besøksvenner og foreldreinnsats i idrett og korps for å nevne noe. Det må vel kunne gå an å si at dugnadsånden levde i beste velgående under krigen og i oppbyggingen av Norge etter krigen og i mange år etter det.

Kan hende begynner jeg å bli gammel både i kropp og sinn som tenker med glede på gamle dager, men akkurat når det gjelder dugnadsånden, lurer jeg på om det ikke var litt bedre før.  Det finnes selvsagt hederlige unntak. Jeg har spesielt lyst til å nevne alle landets sanitetskvinner og Fransiskushjelpens Familiehjelperen. Det finnes fremdeles mange mennesker som gjør en innsats for andre på dugnad. Takk for det.

Men det føles likevel som avstanden til dugnadsarbeid og fellesskap er blitt veldig stor mange steder når det selv innen barnefotball handler mer om den enkeltes utvikling for å bli best mulig enn det handler om å i fellesskap legge til rette for at talenter kan få utvikle seg i lek og lagspill med kamerater og venninner.

På Tv2.no kunne vi for noen dager siden lese beretninger om 13-årige forballspillere med personlig trener. Vi snakker ikke lenger om mødre og fedre som bruker ettermiddagene sammen med barna sine fordi det er viktig som forelder å være engasjert i egne barn og barn i nabolaget for at de skal ha det moro på fritida. Nei, det handler om foreldre som betaler et menneske for å ha som jobb å gjøre deres barn best mulig i fotball. Det bygges ikke lagspill og vennskap. Tvert i mot er det private ambisjoner som prioriteres.

Når enkeltforeldres ambisjonsnivå på avkommets vegne når et slikt nivå, er det etter min mening ikke bra. For det første er det slett ikke sikkert at det er bra for det ene barnet som da har skyhøye forventninger å leve opp til. For det andre er det ikke bra for nasjonen Norge hvis vil skal innskrenke grunnlaget for å finne gode fotballspillere til den gruppen som har penger. Alle de andre barna settes på sidelinja allerede før noen har rukket å finne ut hvor talentene er.

"Eliteidrett" blir ikke lenger toppidrett, men idrett for den økonomiske eliten.

Hvem er tjent med det?

Mange idretter er så dyre med tanke på utstyr at mange barn ikke kan tenke på å drive med dem engang på grunn av økonomi - slalom og langrenn koster titusener hver eneste år, men fotballen har vært for alle som har lyst. Noen hundrelapper i baneavgift, ja, men pappa- og mammatrenere, en ball og interesse har holdt for de fleste - lenge.

Mange har vel også rett og slett hatt glede av å spille fotball i ballbingen på skolen på kveldstid uten voksentilsyn.

Studier har dessuten vist at belønning av barnelek i neste omgang nedsetter gleden over leken. For tidlig styring av idrettslek gir bekymring for at barna blir tidlig lei. For tidlig topping av lag gjør at man mister "late bloomers".

Det er ingen som har bedt meg om råd, men jeg har en sterk trang til på komme med noen likevel:

1) La barna leke lengst mulig.

2) Lag ikke unødvendige skiller mellom barn fra rike familier og barn fra mindre bemidlede familier. Skillene er store nok som de er.

Personlige trenere til 13-åringer gjør ikke nødvendigvis at beste mann vinner. Bare at fattigste mann taper.



 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

hits