Twittertårer

Det virker kanskje veldig merkelig at en som skriver på en offentlig blogg skal skrive om nettopp belastningen av synlighet i sosiale medier. Eller kanskje er det sånn at det er forskjell på sosial medier. Kanskje er det sånn at det ikke går an å skrive om twitterutløst kvalme uten å ha kjent den selv.

Jeg har hatt en Facebookprofil siden 2011. Ganske sen debut for min del, det vet jeg. Det er ganske hyggelig på Facebook. Det går dessuten an å velge sin egen måte å være der på. Jeg er der på en fagpersonlig måte. Jeg deler artikler og fagstoff som interesserer meg og forteller om jobbaktiviteter. Av og til kan jeg dele et bilde eller to. Hvis noen tagger meg kan jeg selv bestemme om jeg vil legge det til på min egen side. Jeg opplever kommunikasjonen på Facebook som relativt sivilisert. Det går an å skrive langt eller kort, og det foregår det jeg vil kalle reelle diskusjoner. Det generelle inntrykket er ellers at folk stort sett vil hverandre vel.

I utforskningen av sosiale medier prøvde jeg  en periode Path, men synes det ble masete å skulle melde ifra om leggetid og oppvåkning, så den profilen la jeg ned. På Google+ skjedde det så lite at den var heller ikke særlig interessant . LinkedInkonto hadde jeg i flere år. Der var det fredelig og fint, men når man ikke er på utkikk etter jobb, opplevdes det som av begrenset nytteverdi å være synlig der. Instagram er lett og snilt - ihvertfall for folk i min alder. Folk deler fine bilder og gode opplevelser.

Men så er det altså Twitter.

Jeg påberoper meg ikke på noen måte en allmenngyldig erfaring fra Twitter. Det kan godt hende jeg er helt alene om å ha opplevelsen av Twitter som en aggressiv arena hvor all vanlig høflighet, alle hensyn og alle spilleregler er fjernet. Selvfølgelig foregår det mye fin informasjonsutveksling og deling også på Twitter. Det var derfor jeg opprettet konto og profil der. Jeg har til og med fått gode venner gjennom mediet. Likevel er hovedinntrykket mitt ikke særlig oppløftende.

Noe av forklaringen er sikkert at 140 tegn er en svært begrensende faktor når det gjelder gode formuleringer. Høflighetsfraser og på den ene og på den andre side-formuleringer er det rett og slett ikke plass til.

Den enkle tilgangen på anonyme profiler gjør det neppe bedre. Anonym twitterprofil er russedress, finnlandshette og stemmeforvrenger i ett. I ytringsfrihetens navn kan man lire av seg hva som helst, når som helst, om hvem som helst.

Tagge andre kan man også. Hvem som helst kan altså når som helst dra en annen person inn i en diskusjon om hva om helst. Det går selvsagt an å la være å svare. Da risikerer man å bli hengt ut i den offentlige gapestokken på grunn av det. Ellers kan man forsøke å svare uten noen garanti for at personen i den andre enden har som ønske å forstå eller være i dialog. Det hender selvfølgelig at det er oppriktig interesse som ligger bak i inndragning gjennom tagging, det er meget mulig. Men av og til kan det synes som det sitter mennesker og skanner Twitter med det formål  finne noe det går an å være uenig i eller kritisere.

Jeg har bekjente som har hatt et ønske om å være på Twitter for å del i informasjonsutvekslingen, men som samtidig har ønsket å skjerme seg mot de argeste twitrerne. Det går nemlig an å blokkere andre fra å følge eller tagge. Men man gjør selvsagt ikke det ustraffet. Da kan du bli "shamet", det vil si at den blokkerte - som du da ikke ser lenger nettopp på grunn av blokkeringen - kan henge ut din blokkering til spott og spe. Denne mekanismen blir en catch 22. Hvis du ikke blokkerer en du ikke ønsker å ha kontakt med, må du finne deg i kritikk og tagging og forholde deg til den. Hvis du blokkerer må du tåle å bli hengt ut.

Da jeg begynte å bli kvalm og få pulsøkning hver gang det dukket opp et rødt varsel på Twitterikonet på telefonen, fant jeg ut at det er ikke verdt det.

Ja, jeg mister kontakten med en del artige og interessant folk, og går kanskje glipp av en artikkel som kunne ha gitt meg økt kunnskap om et tema jeg er interessert i. Men jeg kjenner en sterk frihetsfølelse over å slippe å bevitne så mye aggressivitet og skittkastning.

Jeg er sikkert både tynnhudet og nærtagende. "Ikke bry deg," sier velmenende bekjente. Men hvis jeg slutter å bry meg om hva andre synes, er jeg ikke sikker på om jeg fortsetter å være meg lenger. Av og til kan jeg også bli bekymret for politikere og engasjerte mennesker som utsettes for kritikk og hets igjen og igjen. Hvis de er så tykkhudede at de ikke bryr seg - er det bra? Og hvis de tar seg nær av kritikken er vel ikke det så bra for den psykisk helse på sikt heller?

Jeg diskuterer gjerne med folk. Uenighet kan være spennende og utviklende. Meningsforskjeller er viktig, og det finnes få sannheter.

Jeg er helt sikkert fryktelig naiv som tror at det skal kunne gå an å ha diskusjoner om saker uten at diskusjonene blir akkompagnert av usakligheter, negative personkarakteristikker og sarkasmer. Jeg har gitt opp å tro at det kan skje på Twitter i hvert fall. Så der er jeg ikke mer.

Naiv eller ikke -  jeg har faktisk til gode å oppleve at noen blir et klokere og mer reflektert menneske av å bli skjelt ut, hengt ut og devaluert.



 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

hits