hits

Twittertrer

Det virker kanskje veldig merkelig at en som skriver p en offentlig blogg skal skrive om nettopp belastningen av synlighet i sosiale medier. Eller kanskje er det snn at det er forskjell p sosial medier. Kanskje er det snn at det ikke gr an skrive om twitterutlst kvalme uten ha kjent den selv.

Jeg har hatt en Facebookprofil siden 2011. Ganske sen debut for min del, det vet jeg. Det er ganske hyggelig p Facebook. Det gr dessuten an velge sin egen mte vre der p. Jeg er der p en fagpersonlig mte. Jeg deler artikler og fagstoff som interesserer meg og forteller om jobbaktiviteter. Av og til kan jeg dele et bilde eller to. Hvis noen tagger meg kan jeg selv bestemme om jeg vil legge det til p min egen side. Jeg opplever kommunikasjonen p Facebook som relativt sivilisert. Det gr an skrive langt eller kort, og det foregr det jeg vil kalle reelle diskusjoner. Det generelle inntrykket er ellers at folk stort sett vil hverandre vel.

I utforskningen av sosiale medier prvde jeg  en periode Path, men synes det ble masete skulle melde ifra om leggetid og oppvkning, s den profilen la jeg ned. P Google+ skjedde det s lite at den var heller ikke srlig interessant . LinkedInkonto hadde jeg i flere r. Der var det fredelig og fint, men nr man ikke er p utkikk etter jobb, opplevdes det som av begrenset nytteverdi vre synlig der. Instagram er lett og snilt - ihvertfall for folk i min alder. Folk deler fine bilder og gode opplevelser.

Men s er det alts Twitter.

Jeg pberoper meg ikke p noen mte en allmenngyldig erfaring fra Twitter. Det kan godt hende jeg er helt alene om ha opplevelsen av Twitter som en aggressiv arena hvor all vanlig hflighet, alle hensyn og alle spilleregler er fjernet. Selvflgelig foregr det mye fin informasjonsutveksling og deling ogs p Twitter. Det var derfor jeg opprettet konto og profil der. Jeg har til og med ftt gode venner gjennom mediet. Likevel er hovedinntrykket mitt ikke srlig opplftende.

Noe av forklaringen er sikkert at 140 tegn er en svrt begrensende faktor nr det gjelder gode formuleringer. Hflighetsfraser og p den ene og p den andre side-formuleringer er det rett og slett ikke plass til.

Den enkle tilgangen p anonyme profiler gjr det neppe bedre. Anonym twitterprofil er russedress, finnlandshette og stemmeforvrenger i ett. I ytringsfrihetens navn kan man lire av seg hva som helst, nr som helst, om hvem som helst.

Tagge andre kan man ogs. Hvem som helst kan alts nr som helst dra en annen person inn i en diskusjon om hva om helst. Det gr selvsagt an la vre svare. Da risikerer man  bli hengt ut i den offentlige gapestokken p grunn av det. Ellers kan man forske svare uten noen garanti for at personen i den andre enden har som nske forst eller vre i dialog. Det hender selvflgelig at det er oppriktig interesse som ligger bak i inndragning gjennom tagging, det er meget mulig. Men av og til kan det synes som det sitter mennesker og skanner Twitter med det forml  finne noe det gr an vre uenig i eller kritisere.

Jeg har bekjente som har hatt et nske om vre p Twitter for del i informasjonsutvekslingen, men som samtidig har nsket skjerme seg mot de argeste twitrerne. Det gr nemlig an blokkere andre fra flge eller tagge. Men man gjr selvsagt ikke det ustraffet. Da kan du bli "shamet", det vil si at den blokkerte - som du da ikke ser lenger nettopp p grunn av blokkeringen - kan henge ut din blokkering til spott og spe. Denne mekanismen blir en catch 22. Hvis du ikke blokkerer en du ikke nsker ha kontakt med, m du finne deg i kritikk og tagging og forholde deg til den. Hvis du blokkerer m du tle bli hengt ut.

Da jeg begynte bli kvalm og f pulskning hver gang det dukket opp et rdt varsel p Twitterikonet p telefonen, fant jeg ut at det er ikke verdt det.

Ja, jeg mister kontakten med en del artige og interessant folk, og gr kanskje glipp av en artikkel som kunne ha gitt meg kt kunnskap om et tema jeg er interessert i. Men jeg kjenner en sterk frihetsflelse over slippe bevitne s mye aggressivitet og skittkastning.

Jeg er sikkert bde tynnhudet og nrtagende. "Ikke bry deg," sier velmenende bekjente. Men hvis jeg slutter bry meg om hva andre synes, er jeg ikke sikker p om jeg fortsetter vre meg lenger. Av og til kan jeg ogs bli bekymret for politikere og engasjerte mennesker som utsettes for kritikk og hets igjen og igjen. Hvis de er s tykkhudede at de ikke bryr seg - er det bra? Og hvis de tar seg nr av kritikken er vel ikke det s bra for den psykisk helse p sikt heller?

Jeg diskuterer gjerne med folk. Uenighet kan vre spennende og utviklende. Meningsforskjeller er viktig, og det finnes f sannheter.

Jeg er helt sikkert fryktelig naiv som tror at det skal kunne g an  ha diskusjoner om saker uten at diskusjonene blir akkompagnert av usakligheter, negative personkarakteristikker og sarkasmer. Jeg har gitt opp tro at det kan skje p Twitter i hvert fall. S der er jeg ikke mer.

Naiv eller ikke -  jeg har faktisk til gode oppleve at noen blir et klokere og mer reflektert menneske av bli skjelt ut, hengt ut og devaluert.



 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar