Til barnets beste?

De siste fem årene har jeg arbeidet mye med barn som er pårørende.

Når det skjer noe med foreldre, påvirker det barna. Foreldre kan bli syke, eller de kan bli utsatt for en ulykke for eksempel. Eller de kan drikke for mye eller for ofte. Noen foreldre gjør kriminelle handlinger og havner i fengsel. Alt påvirker familien og barna. Ganske mange barn opplever også hvert år at foreldrene deres av ulike årsaker ikke vl fortsette å være foreldre sammen lenger, men hver for seg. "Samlivsbrudd" kalles det. "Familiebrudd" burde de kanskje hete, for det er ikke bare de to som lever sammen som opplever bruddet.

De fleste familier finner gode løsninger på utfordrende situasjoner. Mange foreldre snakker heldigvis godt både med hverandre og med barna sine.

I helseveneset har det også vært sånn siden 2010 at helsepersonell som behandler en syk voksen skal finne ut om den syke har omsorg for barn under atten år. Hvis den syke voksne har barn, skal helsevesenet finne ut om barnet har en god omsorgssituasjon når forelderen er syk samt passe på at barnet får informasjon om sykdommen og behandlingen.  Myndighetene har opprettet en egen organisasjon som skal hjelpe og støtte helseforetakene og kommunene i arbeidet med å se, høre og inkludere barn som er pårørende. www.barnsbeste.no er nettstedet deres.

Det finnes også personer som arbeider for at barn med foreldre i fengsel skal få informasjon og involveres på en god måte i den nye og uvante situasjonen. Noen fengsler driver slikt arbeid selv, samt at det finnes en organisasjon som heter For fangers pårørende som jobber utrettelig for at barn som har foreldre i fengsel skal tas godt vare på. Informasjon om dem finner du på www.ffp.no

Barn som vokser opp med foreldre som misbruker rusmidler kan ha det strevsomt på mange måter. Noen med slik egenerfaring har startet BAR ? barn av rusmisbrukere, en organisasjon som arbeider for at barn skal sees, høres og tas på alvor, og at barn som lever i slike familier skal ha noen å snakke med. Jeg er så heldig å få sitte i styret i BAR. Hvis noen som leser dette skulle ha lyst eller behov for kontakt med dem, finnes de på www.barweb.no

Når det gjelder de familiene som har det strevsomt, er det mulig å få støtte både på familievernkontor og hos barnevernet dersom det skulle bli vanskelig å finne ut av ting. Barnas stasjon www.barnasstasjon.no kan være et fint sted å søke hjelp, støtte og fellesskap i en vanskelig situasjon.

Jeg er glad for at det finnes mange som vil støtte familier og barn. Jeg vil også nevne at alle barn eller alle som er bekymret for barn kan ringe Barn og unges alarmtelefon på 116 111 hvis de trenger noen å snakke med.

Men til tross for alt det gode arbeidet som gjøres, er jeg bekymret.

Akkurat nå er det en gruppe barn jeg er spesielt bekymret for. Det er de barna som opplever familiebrudd hvor foreldrene ikke klarer å finne ut av hvor barna skal bo ved å snakke sammen. Noen klarer det ved å få hjelp til mekling. Men andre klarer ikke å bli enige da heller. Domstolene må da ta inn saken til behandling og forsøke å bidra til å finne en løsning. Det må være slitsomt å være barn i en sånn situasjon. Etter det jeg har lest, er det ikke avgjørende akkurat hvordan tiden mellom foreldrene fordeles når det gjelder hvordan barnet har det, men samarbeidet mellom foreldrene må helst være bra. Jeg kan ikke nok om disse tingene til å komme med noen skråsikre påstander her, men synes å ha lest en del som sier noe i den retningen.

Uansett - den gruppen barn som jeg er alvorlig bekymret for en en undergruppe av denne gruppen igjen. Jeg har nemlig lært noe nytt de siste ukene om lovverket som er ment å beskytte barn.

Jeg må forklare noe juridiske begreper først: Bostedsforelder er den forelderen som barnet har fast bosted hos. Samværsforelder er den forelderen barnet ikke har fast bosted hos, men som barnet er hos innimellom - ofte eller sjelden.

Etter en barnefordelingssak i retten eller etter annen avtale kan foreldrene ha slike roller i omsorgen for barnet sitt. Det kan fungere bra. Men så kan det dukke opp noen utfordringer i noen tilfeller.

La oss si at et barn bor hos bostedsforelder og er annenhver helg og hver onsdag hos samværsforelder. Foreldrene har gått fra hverandre fordi den ene slo den andre. Men det er det ingen som vet, for det er ganske fælt å måtte innrømme at man har valgt er partner som viser seg å være voldelig. Det vil si, politiet vet det, for den ene forelderen anmeldte den andre til politiet for vold. Det er opprettet straffesak.

Plutselig en dag  kommer barnet hjem etter besøk hos samværforelder og forteller at barnet også har blitt slått. Det skjer dessverre av og til. Barnet er veldig lei seg og vil ikke på besøk til samværsforelder igjen. Bostedsforelder ringer barnevernet og ber om hjelp.

Barnevernet sier selvfølgelig at det er forferdelig at barnet er blitt slått, og oppfordrer bostedsforelder til ikke å sende barnet sitt til et sted hvor det blir slått. Så bostedsforelder gjør ikke det. Men da blir samværsforelder sint og klager på at bostedsforelder nekter samvær. Det blir bøter av sånt. I tillegg blir samværsforelder så sint at samværsforelder søker om å bli bostedsforelder.

Dermed sitter bostedsforelder i klemma. Barnevernet kan frata bostedsforelder omsorgen for barnet etter barnevernloven hvis bostedsforelder sender barnet til et sted hvor det blir utsatt for vold. Det vil være en form for omsorgssvikt. Barnevernet har ikke myndighet til å gripe inn i barnefordeling eller overfor samværsforeldre.

Men hvis bostedsforelder nekter å sende barnet sitt til den voldelige samværsforelderen blir det bøter og etter hvert ny rettssak etter barneloven.

Samtidig som samværforelder etterforskes etter straffeloven.

Med forbehold om at jeg har forstått det rett.

Midt oppi denne kompliserte rettssituasjonen sitter det er barn som er redd for å bli slått og en forelder som er redd for å gjøre feil.

Vold er alvorlig. Det er skadelig både for kropp og sinn å blir utsatt for vold, spesielt fra en voksen man burde kunne stole på og være trygg hos. 

 

Vi har FNs barnekonvensjon artikkel 3 som sier at alle avgjørelser tatt av offentlige myndigheter skal være til barnets beste. Det er ikke til barnets beste at straffeloven, barneloven og barnevernloven ikke kan sees på samtidig, eller at offentlige myndigheter ikke kan samarbeide på tvers av vesener.

Jeg håper at vi tar barnets beste på alvor framover. Min mening er at barn bør få egne rettigheter i mye større grad enn de har idag.

Barn og unges oppvekstvilkår er det viktigste av alt.



 

 

 

 

 

 

 

 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

hits