Memento mori

Jeg har vært i to bisettelser i sommer. Jeg har vært i mange tidligere. Å være i bisettelser får meg til å tenke mye.

Det blir ofte sagt mange gode ord i bisettelser og i minnesamvær.  

 

Etter å ha vært tilstede ved slike anledninger tenker jeg mye på min egen død.

Jeg vet at jeg skal dø, men ikke når. Sånn er det for de fleste av oss. Mennesker som er alvorlig syke vet kanskje litt mer om når døden nærmer seg enn andre.  Men stort sett er liv og død utenfor vår kontroll. Sånn er det.

 

Jeg tenker mye på hva familie, venner og bekjente kommer til å si i min bisettelse. Ikke fordi jeg tenker at det er så viktig at det skal sies så mange fine ord for de fine ordenes skyld, men fordi det som sies i bisettelsen min vil si noe om hva slags menneske jeg har vært  - hva slags menneske jeg er nå mens jeg lever.

 

Det som har slått meg så sterkt i sommer er at ettersom jeg faktisk er i den heldige situasjonen at jeg er i live, har jeg fremdeles muligheten til å velge hva slags menneske jeg vil være. Jeg kan velge hva jeg vil bruke livet mitt på.

 

Hva er det som blir fortalt i begravelser? Det blir gjerne fortalt litt livshistorie, men mest av alt blir det snakket om hva den som er død har betydd for dem som er igjen.

 

Han var en god venn.

Hun stilte alltid opp.

Han var så raus.

Hun hadde alltid et smil til overs.

Han hadde et brennende engasjement.

Hun var så snill.

Slike ting er det som fortelles. Gjerne ispedd små hyggelige anekdoter og morsomheter.

Det er fint å høre på.

I en samtale jeg hadde med kollega Kari Mogstad da hun drev research for sin bok "Kroppsklemma" som kom ut i vår, nevnte jeg en bok som jeg ikke er spesielt glad i tittelen på - "12 år yngre på 12 uker."  Som et alternativ kom jeg opp med idéen om at noen burde skrive en bok med tittelen "12 år eldre på 12 år". Det var ment som en spøk der og da, men jeg kom på det igjen da det viste seg at Kari Mogstad faktisk siterte meg på akkurat dette utsagnet i boka si.

Jo mer jeg tenker på det, desto sikrere har jeg blitt på at dette utsagnet faktisk inneholder noe viktig.  

 

Tolv år eldre på tolv år.

Skal man klare det, må man leve i takt med seg selv. Man må akseptere det å bli eldre som en naturlig prosess, ikke en prosess som som skal bekjempes med alle midler. 

Bruker man for mye tid og krefter på forsøkene på å se yngre ut ved hjelp av beinhard trening, strenge kostholdregimer eller plastikkirurgi, risikerer man etter min mening å miste tid.

Den tiden det tar å gjennomføre alle disse tiltakene får man nemlig ikke igjen. Vi har alle de samme timene i døgnet og dagene i året. Er det mulig at all selvforbedringen tar tid fra ting som er viktigere?

De som trener fordi de liker det, og de som lager brokkolipurré fra bunnen av hver dag fordi de elsker å lage mat og synes brokkoli er godt, skal selvfølgelig fortsette med det - og være tilstede i muskelbruken, svettingen og de gode opplevelserne Men da bør det være fordi disse ingrediensene i hverdagen er meningsfulle, berikende og gjør livet verdt å leve. Eller fordi passe doser av riktig kosthold og bevegelse gjør at den fysisk aldringen skjer i takt med årene som går. Kanskje også for å forebygge livsstilssykdommer eller en genetisk arv for hjertesykdom eller kreft. Men da handler også trening og kosthold om å leve i takt med seg selv.

 

Min plan for de neste tolv årene er å håpe å bli 60, både utenpå og inni.  Og å forsøke å leve livet mitt som en god venn, et engasjert menneske og en som får lov til å bety noe for andre.

 

Memento mori betyr "husk du skal dø".

Uttrykket stammer fra det gamle Rom. Når en krigsherre vendte hjem etter en seier, ble han ofte feiret med et triumftog. Bak han på vognen stod en slave som hadde to oppgaver. Den ene oppgaven var å holde en seierskrans av laurbær over hodet hans for å ære seieren. Den andre oppgaven var å hviske sin herre i øret ordene "memento mori".

 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

hits