hits

Memento mori

Jeg har vrt i to bisettelser i sommer. Jeg har vrt i mange tidligere.  vre i bisettelser fr meg til tenke mye.

Det blir ofte sagt mange gode ord i bisettelser og i minnesamvr.  

 

Etter ha vrt tilstede ved slike anledninger tenker jeg mye p min egen dd.

Jeg vet at jeg skal d, men ikke nr. Snn er det for de fleste av oss. Mennesker som er alvorlig syke vet kanskje litt mer om nr dden nrmer seg enn andre.  Men stort sett er liv og dd utenfor vr kontroll. Snn er det.

 

Jeg tenker mye p hva familie, venner og bekjente kommer til si i min bisettelse. Ikke fordi jeg tenker at det er s viktig at det skal sies s mange fine ord for de fine ordenes skyld, men fordi det som sies i bisettelsen min vil si noe om hva slags menneske jeg har vrt  - hva slags menneske jeg er n mens jeg lever.

 

Det som har sltt meg s sterkt i sommer er at ettersom jeg faktisk er i den heldige situasjonen at jeg er i live, har jeg fremdeles muligheten til velge hva slags menneske jeg vil vre. Jeg kan velge hva jeg vil bruke livet mitt p.

 

Hva er det som blir fortalt i begravelser? Det blir gjerne fortalt litt livshistorie, men mest av alt blir det snakket om hva den som er dd har betydd for dem som er igjen.

 

Han var en god venn.

Hun stilte alltid opp.

Han var s raus.

Hun hadde alltid et smil til overs.

Han hadde et brennende engasjement.

Hun var s snill.

Slike ting er det som fortelles. Gjerne ispedd sm hyggelige anekdoter og morsomheter.

Det er fint hre p.

I en samtale jeg hadde med kollega Kari Mogstad da hun drev research for sin bok "Kroppsklemma" som kom ut i vr, nevnte jeg en bok som jeg ikke er spesielt glad i tittelen p - "12 r yngre p 12 uker."  Som et alternativ kom jeg opp med iden om at noen burde skrive en bok med tittelen "12 r eldre p 12 r". Det var ment som en spk der og da, men jeg kom p det igjen da det viste seg at Kari Mogstad faktisk siterte meg p akkurat dette utsagnet i boka si.

Jo mer jeg tenker p det, desto sikrere har jeg blitt p at dette utsagnet faktisk inneholder noe viktig.  

 

Tolv r eldre p tolv r.

Skal man klare det, m man leve i takt med seg selv. Man m akseptere det bli eldre som en naturlig prosess, ikke en prosess som som skal bekjempes med alle midler. 

Bruker man for mye tid og krefter p forskene p se yngre ut ved hjelp av beinhard trening, strenge kostholdregimer eller plastikkirurgi, risikerer man etter min mening miste tid.

Den tiden det tar gjennomfre alle disse tiltakene fr man nemlig ikke igjen. Vi har alle de samme timene i dgnet og dagene i ret. Er det mulig at all selvforbedringen tar tid fra ting som er viktigere?

De som trener fordi de liker det, og de som lager brokkolipurr fra bunnen av hver dag fordi de elsker lage mat og synes brokkoli er godt, skal selvflgelig fortsette med det - og vre tilstede i muskelbruken, svettingen og de gode opplevelserne Men da br det vre fordi disse ingrediensene i hverdagen er meningsfulle, berikende og gjr livet verdt leve. Eller fordi passe doser av riktig kosthold og bevegelse gjr at den fysisk aldringen skjer i takt med rene som gr. Kanskje ogs for forebygge livsstilssykdommer eller en genetisk arv for hjertesykdom eller kreft. Men da handler ogs trening og kosthold om leve i takt med seg selv.

 

Min plan for de neste tolv rene er hpe bli 60, bde utenp og inni.  Og forske leve livet mitt som en god venn, et engasjert menneske og en som fr lov til bety noe for andre.

 

Memento mori betyr "husk du skal d".

Uttrykket stammer fra det gamle Rom. Nr en krigsherre vendte hjem etter en seier, ble han ofte feiret med et triumftog. Bak han p vognen stod en slave som hadde to oppgaver. Den ene oppgaven var  holde en seierskrans av laurbr over hodet hans for re seieren. Den andre oppgaven var hviske sin herre i ret ordene "memento mori".

 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar