Til en femtenåring

Kjære femtenåring som svarte på spørsmålet "Hva bør mediene skrive mer om" på baksiden av Aftenposten i dag. Du svarte at du ønsker deg mer stoff om psykisk helse, at mange unge har dårlig selvtillit og at både jenter og gutter kjenner kroppspress.

Jeg vet ikke om jeg er "mediene" akkurat, men jeg er en voksen som har fått en kanal jeg kan bruke til å snakke om ting jeg er opptatt av. Det er ingenting jeg er mer opptatt av enn hvordan barn og unge har det. Derfor tar jeg meg den frihet å følge oppfordringen din. I dag vil jeg skrive litt om psykisk helse og prestasjonspress.

Du stod fram med fullt navn i Aftenposten i dag, men jeg skriver ikke navnet ditt her - i tilfelle du synes det er ubehagelig. Dessuten tror jeg at det er veldig mange ungdommer som har liknende tanker som deg, så dette blogginnlegget kan gjerne være til dere alle sammen.

Det er mange ungdommer som har psykiske helseplager idagens samfunn. Den siste Ungdataundersøkelsen viste at forekomsten fremdeles er stigende.  Det er forferdelig. Det som også er ille, er at det er ingen som helt vet hvorfor det er sånn. Helsevesenet vet ikke hvorfor, politikerne vet ikke hvorfor og foreldrene vet ikke hvorfor. Kanskje vet ikke dere heller helt hvorfor det er blitt sånn.

Vi trenger forskning.

Men mens forskerne skal finne ut av årsakene til at mange av dere har det vondt sånn at vi kan forske videre på hva vi skal gjøre for å forandre på det, går mange av dere omkring og har det ugreit. Noen har det direkte fælt. Noen blir syke av å ha det fælt over tid.

Jeg har ikke forsket på psykisk helse hos barn og unge, så det jeg skriver her blir mine egne tanker. Jeg har snakket med mange voksne og mange ungdommer om hva jeg tror og tenker, så jeg vet at jeg ikke er helt alene om å tenke det jeg tenker.

Jeg tror dere som er dagens ungdommer har vendt ungdomsopprøret innover.

Dere som er unge i dag er flinke, greie og ordentlige. Dere gjør lekser, trener og ønsker å ta utdanning. Foreldrene deres er stort sett helt ok, og kjører dere til trening og sitter i FAU. Dere protesterer lite, er engasjerte og tar ansvar.

 Når smalt du sist igjen en dør? Når ga du blaffen i karakteren på en prøve på skolen? Når tok du hull i øret uten lov og stakk sikkerhetsnåler i det sånn at det kom betennelse i hullet og du måtte kjøpe pyrisept i midttimen? (Jeg mener ikke at det er en god idé å gjøre akkurat det, altså, men jeg lurer på hvor du gjorde av ungdomsopprører ditt?)

 Jeg lurer på om du har plass til å protestere og til å gjøre feil? Jeg lurer på om du presser ungdomsopprører ditt til en liten svart klump som legger seg som en smerte i magen eller som en angst i brystet eller som et lokk på livsgleden?

Jeg tror at når voksne med de beste intensjoner sier til deg fra du er to år gammel at du kan bli hva du vil og at du har alle muligheter så er du nødt til å tro at det er sant. Når du da finner ut at det kanskje ikke er mulig likevel, så blir det deg selv du må skylde på, da, for du har jo hatt alle muligheter.

Da tenker du kanskje at det er du som ikke er bra nok, og at hvis du bare hadde arbeidet litt hardere, så hadde du klart alt. Kanskje tar du deg sammen og jobber ekstra hardt og tar kontroll over tilværelsen med mat eller barberblader?

 Kanskje trener foreldrene dine fire ganger i uka, og moren din baker rundstykker uten gluten, uten laktose og uten sukker med høyre hånd mens hun løfter vekter med venstre. Kanskje har faren din sixpack og en stilling i næringslivet. Kanskje har du aldri sett foreldrene dine sitte med beina på bordet og spise potetgull.

Hvordan skal du lære å slappe av da?

Når foreldrene dine legger ut bilder på Facebook av alle de spennende ferieturene dere har vært på, alle treningsturene som er gjennomført og alle vinflaskene som er delt med gode venner, hvordan skal du lære at det er helt normalt å ha det kjipt, at de aller fleste har noe de sliter med, og at noen voksne liker best å sitte hjemme foran tv`en i joggebukse og har et helt greit liv likevel.

Når for eksempel Budstikka, lokalavisa i Asker og Bærum hver vår har forsideoppslag om den eleven som hadde flest 6`ere eller A`er da hun (eller han) gikk ut av av skolen, hvordan skal du lære at det er viktigere å være en god venn enn å ha gode karakterer da? Når ingen skoler har som kvalitetsmål at alle elever har kommet seg gjennom skolen i live, hvordan skal du lære at hvem du er er viktigere enn hva du skal bli når du blir voksen?

 

God psykisk helse handler ikke om å ha gode karakterer, men å ha gode opplevelser av å mestre hverdagen.

God psykisk helse handler ikke om å være tynn, men om å trives i egen kropp.

God psykisk helse handler ikke om prestasjoner, men om å være tilstede i eget liv.

God psykisk helse handler ikke om å se bra ut på Instagram, men om å ha minst én god venn som liker deg som den du er.

God psykisk helse handler ikke om å bestige topper eller løpe fortest, men om å glede seg over at kroppen virker i møtet med naturen.

God psykisk helse handler ikke om å ikke kjenne vanskelige og vonde følelser eller ha det slitsomt iblant, men om å finne ut at det går an å leve et godt liv med godt og vondt i ujevn blanding.

Det er vi voksne som har ansvaret.

Vi må bli bedre rollemodeller for dere.

Det handler ikke om hva vi sier, men hva vi gjør.

Vi må vise dere at det er greit å gjøre feil, at det er greit å slappe av iblant, at det er greit å bruke tid på å finne ut hvem man er og hva man vil, at vi alle er forskjellige og at man ikke må ha mål for alt.

Vi må vise at det er greit å bare være. Og at det er fint å være seg selv.

For å være troverdige må vi voksne øve på å like oss selv med våre bilringer og rynker. Vi må mene det vi sier og gjør.

Vi må vise dere at god psykisk helse ikke er å ha et slags perfekt og smertefritt liv, men at god psykisk helse er å forstå seg såpass på seg selv at man ikke blir overveldet av alle tankene og følelsene som kan dukke opp. Kanskje kan vi være gode samtalepartnere for dere på veien mens dere finner ut av ting.

Livet er ikke en konkurranse. (Hadde det vært det, ville jeg uansett satset på at det var en lagidrett.)

Du er god nok som du er, kjære ungdom!

(Bilder er av strikkede baller som symboliserer ulike ingredienser i livet)

 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

hits