hits

september 2017

Til en femtenring

Kjre femtenring som svarte p sprsmlet "Hva br mediene skrive mer om" p baksiden av Aftenposten i dag. Du svarte at du nsker deg mer stoff om psykisk helse, at mange unge har drlig selvtillit og at bde jenter og gutter kjenner kroppspress.

Jeg vet ikke om jeg er "mediene" akkurat, men jeg er en voksen som har ftt en kanal jeg kan bruke til snakke om ting jeg er opptatt av. Det er ingenting jeg er mer opptatt av enn hvordan barn og unge har det. Derfor tar jeg meg den frihet flge oppfordringen din. I dag vil jeg skrive litt om psykisk helse og prestasjonspress.

Du stod fram med fullt navn i Aftenposten i dag, men jeg skriver ikke navnet ditt her - i tilfelle du synes det er ubehagelig. Dessuten tror jeg at det er veldig mange ungdommer som har liknende tanker som deg, s dette blogginnlegget kan gjerne vre til dere alle sammen.

Det er mange ungdommer som har psykiske helseplager idagens samfunn. Den siste Ungdataunderskelsen viste at forekomsten fremdeles er stigende.  Det er forferdelig. Det som ogs er ille, er at det er ingen som helt vet hvorfor det er snn. Helsevesenet vet ikke hvorfor, politikerne vet ikke hvorfor og foreldrene vet ikke hvorfor. Kanskje vet ikke dere heller helt hvorfor det er blitt snn.

Vi trenger forskning.

Men mens forskerne skal finne ut av rsakene til at mange av dere har det vondt snn at vi kan forske videre p hva vi skal gjre for forandre p det, gr mange av dere omkring og har det ugreit. Noen har det direkte flt. Noen blir syke av ha det flt over tid.

Jeg har ikke forsket p psykisk helse hos barn og unge, s det jeg skriver her blir mine egne tanker. Jeg har snakket med mange voksne og mange ungdommer om hva jeg tror og tenker, s jeg vet at jeg ikke er helt alene om tenke det jeg tenker.

Jeg tror dere som er dagens ungdommer har vendt ungdomsopprret innover.

Dere som er unge i dag er flinke, greie og ordentlige. Dere gjr lekser, trener og nsker ta utdanning. Foreldrene deres er stort sett helt ok, og kjrer dere til trening og sitter i FAU. Dere protesterer lite, er engasjerte og tar ansvar.

 Nr smalt du sist igjen en dr? Nr ga du blaffen i karakteren p en prve p skolen? Nr tok du hull i ret uten lov og stakk sikkerhetsnler i det snn at det kom betennelse i hullet og du mtte kjpe pyrisept i midttimen? (Jeg mener ikke at det er en god id gjre akkurat det, alts, men jeg lurer p hvor du gjorde av ungdomsopprrer ditt?)

 Jeg lurer p om du har plass til protestere og til gjre feil? Jeg lurer p om du presser ungdomsopprrer ditt til en liten svart klump som legger seg som en smerte i magen eller som en angst i brystet eller som et lokk p livsgleden?

Jeg tror at nr voksne med de beste intensjoner sier til deg fra du er to r gammel at du kan bli hva du vil og at du har alle muligheter s er du ndt til tro at det er sant. Nr du da finner ut at det kanskje ikke er mulig likevel, s blir det deg selv du m skylde p, da, for du har jo hatt alle muligheter.

Da tenker du kanskje at det er du som ikke er bra nok, og at hvis du bare hadde arbeidet litt hardere, s hadde du klart alt. Kanskje tar du deg sammen og jobber ekstra hardt og tar kontroll over tilvrelsen med mat eller barberblader?

 Kanskje trener foreldrene dine fire ganger i uka, og moren din baker rundstykker uten gluten, uten laktose og uten sukker med hyre hnd mens hun lfter vekter med venstre. Kanskje har faren din sixpack og en stilling i nringslivet. Kanskje har du aldri sett foreldrene dine sitte med beina p bordet og spise potetgull.

Hvordan skal du lre slappe av da?

Nr foreldrene dine legger ut bilder p Facebook av alle de spennende ferieturene dere har vrt p, alle treningsturene som er gjennomfrt og alle vinflaskene som er delt med gode venner, hvordan skal du lre at det er helt normalt ha det kjipt, at de aller fleste har noe de sliter med, og at noen voksne liker best sitte hjemme foran tv`en i joggebukse og har et helt greit liv likevel.

Nr for eksempel Budstikka, lokalavisa i Asker og Brum hver vr har forsideoppslag om den eleven som hadde flest 6`ere eller A`er da hun (eller han) gikk ut av av skolen, hvordan skal du lre at det er viktigere vre en god venn enn ha gode karakterer da? Nr ingen skoler har som kvalitetsml at alle elever har kommet seg gjennom skolen i live, hvordan skal du lre at hvem du er er viktigere enn hva du skal bli nr du blir voksen?

 

God psykisk helse handler ikke om ha gode karakterer, men ha gode opplevelser av mestre hverdagen.

God psykisk helse handler ikke om vre tynn, men om trives i egen kropp.

God psykisk helse handler ikke om prestasjoner, men om vre tilstede i eget liv.

God psykisk helse handler ikke om se bra ut p Instagram, men om ha minst n god venn som liker deg som den du er.

God psykisk helse handler ikke om bestige topper eller lpe fortest, men om glede seg over at kroppen virker i mtet med naturen.

God psykisk helse handler ikke om ikke kjenne vanskelige og vonde flelser eller ha det slitsomt iblant, men om finne ut at det gr an leve et godt liv med godt og vondt i ujevn blanding.

Det er vi voksne som har ansvaret.

Vi m bli bedre rollemodeller for dere.

Det handler ikke om hva vi sier, men hva vi gjr.

Vi m vise dere at det er greit gjre feil, at det er greit slappe av iblant, at det er greit bruke tid p finne ut hvem man er og hva man vil, at vi alle er forskjellige og at man ikke m ha ml for alt.

Vi m vise at det er greit bare vre. Og at det er fint vre seg selv.

For vre troverdige m vi voksne ve p like oss selv med vre bilringer og rynker. Vi m mene det vi sier og gjr.

Vi m vise dere at god psykisk helse ikke er ha et slags perfekt og smertefritt liv, men at god psykisk helse er forst seg spass p seg selv at man ikke blir overveldet av alle tankene og flelsene som kan dukke opp. Kanskje kan vi vre gode samtalepartnere for dere p veien mens dere finner ut av ting.

Livet er ikke en konkurranse. (Hadde det vrt det, ville jeg uansett satset p at det var en lagidrett.)

Du er god nok som du er, kjre ungdom!

(Bilder er av strikkede baller som symboliserer ulike ingredienser i livet)